Full fyr

Snart helg igjen, det e like godt kvar gong! Som du sikkert e fullstendig klar over e torsdagen ein dag vi må selfølgelig må igjennom før vi kan komme til fredagen. Eller nei, vent no litt, e det eigengtlig ein sjølvfølge?
Hold deg fast her kjeme det eit kraftig og rykande (!!) ferskt vitnesbyrd!

Elling sa i talen sin på søndag at “Livet er en fugl, og jeg er kvisten den sitter og hviler på.” at livet vårt kvila i Gud sine hender. Uten Gud er vi fortapte, men samtidig e vi umistelige for Han.

I dag er det torsdag, og som vanlig har eg cellegruppe da. Etter veka var eg litt på underskudd på søvn siden eg har gått 2 nattevakter. Eg tenkte eg skulle forberede meg til cellegruppe, så som tidligare pleie eg å sette meg inn på badet, siden det er godt å varmt der inne, og fordi det er så koselig når ein tenner lys der inne (og alle andre plasser), så dette gjorde eg. Etterpå forberedinga var planen å bare kvile augene litt der inne på det varme badegolvet. Oppklaring: Nei, eg tok ikkje augene ut og la dei på golvet, eg la heile meg sjølv ned for å søke varme og nærhet med golvet. Eg gjentar; ei oppklaring for sikkerhetsskyld liksom.
Eg gjorde meg ferdig med det eg skulle, og sank ned på golvet i liggande stilling. So sovna eg.
Etter 35 minutt våkna eg av eg høyrte ein mystisk lyd: pssssj, samtidig som den venstre ankelen min vart varmare og varmare. Kva var dette for noko? Ein sviande brennande smerte. Plutselig kom lukta. Lukta av ingenting anna enn: SVIDD JOGGEBUKSE. Joggebuksa brann. Inni granskauuen, buksa mi brant! Ild på kleda som var på kroppen. Kroppen som var Marita sin!!! Ingen vanlig situasjon – skulle eg her skrive “panikk” med store bokstavar ? Nei nei, eg har vore på brannkurs og beholdt roen gjennom heile situasjonen!

Fuglen sitte på greina enda! Eg e umistelig, og eg erkjenna det; eg e fortapt uten Gud! Fanpigedetastsik og jubel og fanfare og kinaputt!

My car is famous

Bilen min inntar stadig nye landområde. No for tida blir den brukt i boligannonser for å gjere selgaren sin pris mest gunstig for hans eigen del. Kven vil vel ikkje kjøpe dette flotte grå huset med ein Sierra som ein nabo?? Kvifor huset fortsatt er tilsalgs må henge sammen med at Sierraen ikkje står i oppkjørselen pr.dags dato.
Dagens triste oppdatering er at om dei nye kjøparane bestemme seg for å bygge på huset, er det store sannsynligheita for at det er Sierraen som blir brukt som spiker…eg gjentar; stadig nye landområde…
Her e annonsen. Enjoy!

Trim, trening, trivsel

Litt av fokuset mitt har den siste tida vore på trening. Det å ta seg ein springetur rundt vatnet e særdeles nydelig. Meg, beina mine, ipoden, dei regelmessige springarane som eg snart vurdera å begynne å seie “hei” til, endene og svanene. Hærlige greier. Dei siste fire dagane har ståa vore slik:
Dag 1: tok fram treningstøy
Dag 2: tenkte eg treningstøyet måtte bli skikkeli gjennomvarmt før det kunne tas på
Dag 3: tok på meg treningstøy, satte meg i sofaen, gjekk i dusjen
Dag 4: joggetur
Eg vil berre understreke viktigheten av ei gradvis opptrapping før noko blir satt i verk, ellers kan det gå gale. Mange eksempla på nettopp det gjennom tidenesløp.
Men du spør deg kanskje sjølv, kva var det som gjorde Marita handlekraftig på dag nr 4. Jo, det skal eg seie deg, ingenting. Rett og slett; ingenting. Eg eigde ikkje sans og samling. Eg kom heim frå nattevakt, og ettersom eg hadde trødd på trøene på sykkelen utallige gonga, og beina og muskulaturen fortsatt var i spinning-modus, fant eg ut at eg like så godt kunne fortsette med ein joggetur. Det gjekk heilt fint – dei 20 første meterane. Så begynte eg å kjenne at eg burda ha sove. Når eg nesten var komt rundt vatnet lurte eg på om eg skulle legge meg ned på ein benk, late som eg tøyde ut og sove ei lita stund før eg kunne fortsette, men entusiasten som eg e så fortsatte eg rake vegen heilt heim, uten stopp! Steik kor godt eg sov! Eg kan allerede no avsløre at dag 5 blir som følger: stå opp kl 08, ikkje vurdere jogging i det heile tatt, frukost som i mat for kropp og sjel, og ein fantastisk bra resten av dagen og kvelden opplevelse!

Ei lita gåte…

Ka e det som bevega seg kjempemasse, men på samme tid bevega seg utrulig lite?
Dinna gåta her e basert på ei sann historie, og reflektert utfra virkelige hendingar i eige liv, eg gjer oppmerksom på at gåta VIL ta stad i dag rundt kl 2100 og i mårå ca kl 0700, du anbefalast derfor til å halde deg innandørs. Hendinga er ikkje satt opp som ein rekonstruksjon, men vil foregå som ein virkelig hendelse…Eg gjer også oppmerksomhet på at hendinga på dei to nevnte tidspunkta vil innehalde sterke scener….(på sikt)

Ingenting er som å starte og avslutte ein dag på arbeid med ei lita treningsøkt, sant? Vi snakka sykkeltur. På veg til jobb, kveldstid, får du tid til å vakne skikkelig, reflektere over liv og lyst, høre på god musikk, smile til spreke folk, ja – lista er langt. På veg frå job, morgen, får du endelig høyre resten av songen som du begynte på før jobb, du greie ikkje å tenke, noko som resultera i at andre sansa blir sterkare, luktesansen, blir på det beste idet du passera fuglekolonien rundt vatnet, hørselen blir både dårlig og bra på samme tid; musikken blir stille, mens “kra-kra”-lyden overgår det meste av tidligare definisjonar på kva lyd måtte være. Vi snakkar Marita på veg til-og frå jobb.

Sykkelen min e eg blitt veldig gla i, og eg føla meg utrulig sporty i det eg festar lyktene, og hjelmen tilslutt blir plassert som krona på verket. Eg ser så proff ut, og er stolt over at eg brukar både lys og hjelm. Ansvarlige, voksne meg.
Men det hende i dei dagar då helsedepartementet utlys at folk oppfordrast til å ta svineinfluensavaksina, kvar til sin familie, og kvar til sin helsestasjon, at eg opplevde sjokket. Eg steig opp på sykkelen og starta å trø lett bortover vegen. Eg tenkte eg måtte gire den til ein høgre gir, ettersom eg sykla superfort! (!!!!!!!!!!!). Nope, ingen resultat, giren hadde streika, i tredje giren. I all form for positivitet overbeviste eg meg sjølv på at eg ikkje hadde peiling på sykkel, og at giren på mirakuløst vis ville begynne å virke heilt som normalt igjen. Eg tok feil. Kraftig feil.
Der sitt eg på den blå sykkelen, beina trør så fort som bare juling, bare det at eg ikkje bevega meg framover, bare litt. For å sei det sånn så leve eg på dei få nedoverbakkane og der eg har gjetteleik med meg sjølv på kortid eg trur eg kan begynne å trø igjen for å kjenne i det heile litt, bare litt, motstand, det blir somregel når eg nesten har stoppa. Eg ser heilt vill ut der eg prøva å sykkle…lettare frustrert opptil fleire gongar. OG ikkje nok med det, eg har til og med lata som om eg har hatt sykkelen i ein tyngre gir ved å bevege beina mine sakte. Ganske flink skodespelar, sjø. Vegen til og frå, blir valgt utfra kor det er flest oppoverbakkar, der ikkje melkesyra kjem forgjeves,,,
Til og frå jobb 3 gongar, resultera i heile 6 sykkelturar, jeei.
Sterkare muskalar og scener…på sikt

Dette var dagen 16.10.09

Ditte her var dagen da:
- eg forveksla et korps med symfoniorkesteret
- korpset lo av meg…
- Gudrødsjentene pynta seg og koste seg på café
- eg var på ei utrulig bra danseforestilling
- eg dansa på vålandstårnet til heftige sjølvlaga beats i stjerneskinn
- eg kjøyrte evig lenge for å finne vegen ut av ei gate
- vi innvia den ny om-be-lerte stova med is-eting
- vi åt så masse is at vi blei sittande å fryse resten av kvelden
- eg gleda meg til å sjå “Lillebror og Knerten” på kino!

Ditta her e rett og slett berre heilt fantastisk!!! Enojy

Marita på loffen

Etter å ha gått på landevega i over 23 år har eg oppdaga et særdeles interessant fenomen med det norske folket. La meg illustrere.
Sjå for deg at du går på en veg, bak deg høyre du skritt som kjem nærmare og nærmare deg i eit bestemt tempo. Personen små-trava oppover på sida di før tempoet blir skrudd opp i ein heftig gallopp når han befinne seg rett på sida di, dette for å få eit godt forsprang. Gjerne skrur du ned tempoet ditt litt sjølv også for at forspranget skal bli et endå tydeligare forsprang. Kjenne du igjen situasjonen? Mest sannsynlig.
MEN, for å kunne gjere ditta innlegget her litt interessant så har eg forska litt på det nevnte fenomenet. Eg har sjølv satt meg inn i rolla til personen som blir gått forbi, og personen som går forbi. I alle tilfella mine har eg hatt et anna utgangspunkt, ikkje komme forbi dei, og heller ikkje la dei komme forbi meg. Eg har forsøkt å opprette det samme tempoet som den andre personen har. Og det frika folk ut. Det å gå vedsiden av ein fremmed person e ikkje kvardagskost. Hjelpe meg kor artig eg har hatt det på gåturane mine. Sjå rett fram, gå målbevisst, og enten om personen skrur opp eller ned tempoet så gjer du det samme, det slår ikkje feil, ditta her e utrulig kjekt, spesilet om du begynne å små le av den kleine situasjonen!
Apropo “Rasmus på loffen”, før trudde eg Rasmus var eit svenskt pålegg…

Hærlich!

I will indeed do what you have asked, for I look favorably on you, and I know you by name. I will make all my goodness pass before you, and I will call out my name, Yahweh, before you. For I will show mercy to anyone I choose, and I will show compassion to anyone I choose.

Help me!!

I mitt stadige forsøk på å overgå den rare frykta mi for å kjøpe, *kremtkremt* toalettpapir *host*, vart det i dag oppdaga følgande av-avskrekkande melding på pakken: Thank you Lambi, for ditt nydelige bidrag for å hjelpe meg til sjølvhjelp!

Rollefordeling i heimen

Som du kanskje veit så har eg no vore sjuk siden laurdag, egentlig sengeliggande siden mandag, og i dag, tirsdag, kjenne eg at eg e på bedringens veg. Fantastisk!
Gjennom sjukeperioda mi så har eg funne ut ein ting. Eg nekta faktisk å være sjuk. Sjølv om feberen herja, og kroppen verke så klara eg ikkje ligge stille, eg klara ikkje gje etter og seie “oki kroppen min, du e sjuk”, eg foretar heller ei omveltning der eg overbevisa meg sjølv om at kroppen berre går gjennom ei lita epoke… Eg har vore særs effektiv desse to dagane eg har vore heime. I går sto eg opp samtidig med den kraftigaste hodepina, eg la meg på sofaen og låg der i 10 minutt før eg kjente meg endå sjukare. Eg måtte opp, orka ikkje blir sjukara, kunne ikkje bare ligge der og la bakteriane ha fest i kroppen min. Marthe var på jobb, og eg kjeda meg.
Turen gjekk innom badet der eg fekk vaska og skrubba det meste. Ferdig. Neste prosjekt, vaske 3 maskiner med klede. Neste prosjekt, vaske opp og shine opp kjøkkenet. Neste prosjekt, Marthe kom heim frå jobb og var sulten – eg lagde middag, sjølv om ho tilbydde seg, men eg nekta. Og når ein er sjuk så skal ein jo drikke kakao, sånn e det berre. Men krem hadde vi ikkje, så derfor måtte vi ned på butikken. Vi kom tilbake og Marthe sa ho kunne lage, atter en gang nekta eg. Vi hadde ein koselig kveld med kakao og krem, film og snop. Faktisk så håpa eg litt på at Marthe blir sjuk snart sånn at eg for alvor kan syns synd på ho og gjere ho frisk! Eg e i slaget! Dessuten har eg tatt på meg ein sjukepleie uniform som eg brukte på høgskulen, i rein protest mot min egen sjukdom!
Konklusjon: Styrken sin kjenner man om man kjenner til sin egen svakhet!