Full fyr

Snart helg igjen, det e like godt kvar gong! Som du sikkert e fullstendig klar over e torsdagen ein dag vi må selfølgelig må igjennom før vi kan komme til fredagen. Eller nei, vent no litt, e det eigengtlig ein sjølvfølge?
Hold deg fast her kjeme det eit kraftig og rykande (!!) ferskt vitnesbyrd!

Elling sa i talen sin på søndag at “Livet er en fugl, og jeg er kvisten den sitter og hviler på.” at livet vårt kvila i Gud sine hender. Uten Gud er vi fortapte, men samtidig e vi umistelige for Han.

I dag er det torsdag, og som vanlig har eg cellegruppe da. Etter veka var eg litt på underskudd på søvn siden eg har gått 2 nattevakter. Eg tenkte eg skulle forberede meg til cellegruppe, så som tidligare pleie eg å sette meg inn på badet, siden det er godt å varmt der inne, og fordi det er så koselig når ein tenner lys der inne (og alle andre plasser), så dette gjorde eg. Etterpå forberedinga var planen å bare kvile augene litt der inne på det varme badegolvet. Oppklaring: Nei, eg tok ikkje augene ut og la dei på golvet, eg la heile meg sjølv ned for å søke varme og nærhet med golvet. Eg gjentar; ei oppklaring for sikkerhetsskyld liksom.
Eg gjorde meg ferdig med det eg skulle, og sank ned på golvet i liggande stilling. So sovna eg.
Etter 35 minutt våkna eg av eg høyrte ein mystisk lyd: pssssj, samtidig som den venstre ankelen min vart varmare og varmare. Kva var dette for noko? Ein sviande brennande smerte. Plutselig kom lukta. Lukta av ingenting anna enn: SVIDD JOGGEBUKSE. Joggebuksa brann. Inni granskauuen, buksa mi brant! Ild på kleda som var på kroppen. Kroppen som var Marita sin!!! Ingen vanlig situasjon – skulle eg her skrive “panikk” med store bokstavar ? Nei nei, eg har vore på brannkurs og beholdt roen gjennom heile situasjonen!

Fuglen sitte på greina enda! Eg e umistelig, og eg erkjenna det; eg e fortapt uten Gud! Fanpigedetastsik og jubel og fanfare og kinaputt!